Kognitiv terapi er en behandlingsmetode hvor terapeuten har fokus på å jobbe med tankene til pasienten, derav betegnelsen kognisjon som betyr tenkning. Identifisering av negative automatiske tanker knyttet til konkrete situasjoner er sentralt, og terapeuten forsøker å få pasienten til å se sammenhengen mellom tanker, følelser og handling. Forståelse for hvordan man tenker omkring- og forestiller seg en hendelse blir viktig, og hvordan den negative tenkning kan utløse vonde følelser som igjen kan påvirke handling på en negativ måte. Å oppleve en situasjon der noe gikk galt blir hos mange forklart med tanken om at "jeg er dum". Det kalles også negativ selvattribusjon, og man vil prøve å finne alternative tanker som kan erstatte den negative. Slik kan Pasienten få hjelp til å handle mer konstruktivt for seg selv. Det handler i bunn og grunn om å få hjelp til å finne alternative måter å tenke, føle og handle på, ettersom man sammen ser nærmere på det logiske grunnlaget for at pasienten tenker slik han/ hun gjør.

Det er ulike kognitive metoder som har tilhørighet innen denne tilnærmingen; kognitiv atferdsterapi og metakognitiv terapi.

Kognitiv atferdsterapi er også ofte kalt bare kognitiv terapi. I kognitiv atferdsterapi legger terapeuten også vekt på å hjelpe pasienten til å finne en god balanse mellom nødvendige gjøremål og aktiviteter som kan gi en økt opplevelse av mestring og tilfredsstillelse. Det legges vekt på å jobbe med risiko for tilbakefall. I kognitiv terapi jobber man med å forberede pasienten på å kunne benytte seg av de metodene og verktøy man har jobbet med i terapien, som hjelp til selvhjelp etter endt behandling.

Det er de senere årene kommet til nyere kognitive tilnærminger som metakognitiv terapi, der fokuset ikke er først og fremst på å endre innholdet i tankene, men å se på hvordan pasienten forholder seg til tankene og hvordan han/ hun tenker om tankene (derav metakognitiv).

Denne terapien skal være noe mindre konfronterende enn tradisjonell kognitiv terapi (som stiller spørsmålstegn ved innholdet i tankene og hva som er irrasjonelt). I stedet for et fokus på å endre tankeinnhold, er målet å begrense tiden pasienten bruker til grubling/ ruminering over bekymringstanker.

Det sentrale er å øve opp til en metakognitiv holdning, og at pasienten blir sin egen tenkning bevisst og forholder seg til den. Det er sentralt hvordan man tenker om og forholder seg til sine indre så vel som sine ytre opplevelser. Eksempelvis så er deprimerte ofte mer bekymret og grubler mer enn en som ikke er deprimert. Man lærer seg å utsette grubling, og la de negative tankene komme, men uten å la de ta for stor plass.