32 år i trofast tjeneste

Året er 1990. Det er høst. Jonni Elsa Bendiksen er 33 år og klar for jobb igjen etter å ha vært hjemmeværende med fire barn. Hun skulle jobbe som sekretær ved skrivestua ved Gravdal sykehus i seks uker. Seks uker ble til ett år, og Jonni sin lange og trofaste reise i Nordlandssykehuset var et faktum.

- Jeg trivdes utrolig godt fra første dag. Jeg sa ja til alt av arbeidsoppgaver utover de seks ukene jeg skulle være der. Det resulterte i at jeg fikk fast jobb etter ett år. Det var ikke lett å få fast jobb på denne tiden, så det var veldig stort for meg. Jeg hadde jobbet i butikk i mange år før jeg valgte å være hjemme med barna, så det å få jobb i sykehuset var helt perfekt. Faste arbeidstider og fri lørdag og søndag, sier Jonni. 

Arbeidsoppgavene Jonni beskriver som aktuell på 90-tallet er ikke ulik det vi har i dag, men mye mer kompleks. 

- Arbeidsoppgavene bestod av å ta imot polikliniske pasienter, arkivering av papirjournaler, maskinskriving av dokumenter til pasientjournalen. For ikke å snakke om diktatene fra legene. Disse skulle tolkes og sammenfattes i pasientjournalen. Én kassett kunne fort inneholde informasjon om 10-20 pasienter. Så her var det viktig å holde tunga rett i munnen slik at riktig informasjon havnet i rett journal, mimrer Jonni.

Men, det var ikke uvanlig at vi ble spurt om å gjøre andre ærend fra legene også. 

- Å skrive private brev og julekort til slekt og venner var ikke uvanlig å gjøre. For det var slik at når de spurte om hjelp, sa vi selvfølgelig ja, forteller Jonni.

Det kommer tidlig frem at Jonni har gitt mye av seg selv til jobben som sekretær. Hun har ikke vært redd for å si ja og ser store kontraster mot arbeidshverdagen i dag. 

- Jeg husker spesielt godt den gangen jeg tilbød meg å skrive ut regninger på egenandeler. Her kunne listene være både 50 og 100 regninger. Dette ble skrevet på for hånd og pakket i konvolutt manuelt. Etter hvert kom det en datamaskin på skrivestua som vi kunne skrive ut regningene på. I dag er denne jobben omtrent gjort gjennom et tastetrykk på pc-en, forteller Bendiksen.

Jonni er født og oppvokst i Flakstad, men flyttet til Gravdal da hun var 18. Hun er gift, har fire barn og fire barnebarn. Hun har alltid trivdes i Lofoten og har aldri vært i tvil om at det var her hun ville bli værende. 

- Jeg setter stor pris på å få være nært både familie og venner, selv om mine fem andre søsken er spredt over hele landet. 

Da det i tillegg dukket opp mulighet for helsesekretærutdannelse ved Hadsel videregående skole, var det ikke tvil om at Lofoten var stedet å være for Jonni. De var to fra Gravdal som hver torsdag til lørdag kjørte til Stokmarknes for å delta på samlinger og i 2006 ble de uteksaminert som autoriserte helsesekretærer.

- Jeg husker jeg satt og leste til avsluttende prøve i praktisk laboratoriearbeid da mitt første barnebarn kom til verden.

I dag jobber Jonni som rådgiver i Senter for klinisk støtte og dokumentasjon (SKSD), som ivaretar både skrivetjenester og merkantile ressurser og funksjoner i sykehuset.

På 32 år har det vært mange omstillingsprosesser i måten helsesekretærene jobber på. Fra å gå rundt med henvisninger og andre dokumenter på alle kontorer i sykehuset, skjer alt dette nå elektronisk. 

- Vi mottar generelt sett veldig lite i papirform nå, og det vi får, skannes og videresendes elektronisk. Det er ikke tvil om at teknologien har bidratt til nye måter å omstille seg på, men, det er utrolig hva man får til når man må. 

Og i løpet av februar er det tid for den siste (og største) endringen i arbeidslivet for Jonni sin del. 

- Det er rart, men da går jeg over i pensjonistenes rekker. Jeg har vært med på mange omstillinger gjennom årene, men dette blir nok den største av de alle. Men, jeg blir nok ikke arbeidsledig med det første. Jeg har en mamma på 97 år, barn og barnebarn som jeg skal tilbringe mer tid sammen med. Jeg er veldig glad i håndarbeid, turer og fjelltopper. Og, når koronaen tillater det, har jeg et stort ønske om å få til flere turer med bobilen. 

Og selv om hun gleder seg til å styre hverdagen mer selv, blir det vemodig å forlate sykehuset også.

- Jeg har hatt en flott reise i Nordlandssykehuset og jeg vil takke alle som har stått ved min side helt frem. Jeg kommer til å savne alle de flotte arbeidskollegaene, avslutter Jonni.