Vi anbefaler at du alltid bruker siste versjon av nettleseren din.
Ett år med pandemi
12. mars 2021 er det ett år siden Norge stengte ned på grunn av koronapandemien. Intensivsykepleierne Lovisa Maren Stenberg (28) og Helga Bentzen (28) var blant dem som tok imot den aller første koronapasienten i Nordlandssykehuset. Slik har året vært for intensivsykepleierne.
Ida Kristin Dølmo, kommunikasjonsrådgiver
Publisert 12.03.2021
Intensivsykepleier Helga Bentzen (28) var med på å ta imot den første koronapasienten i Nordlandssykehuset.
Med raske, men nøyaktige bevegelser, tar intensivsykepleierne Lovisa Maren Stenberg (28) og Helga Bentzen (28) på seg munnbind og hansker. Smittevernutstyret er på plass, og de går inn på pasientrommet hvor senga står klar til en ny pasient.
- Å jobbe som intensivsykepleier, har gitt meg bred kunnskap om veldig mye, sier Lovisa.
Ved intensivenheten ved Nordlandssykehuset jobber de til vanlig med akutt kritisk syke pasienter med organsvikt og som trenger organstøttende behandling, samt oppvåkningspasienter og postoperative.
- Her har vi pasienter i alle aldre, barn, voksne og eldre. Alt fra kvinner som må komme seg etter et keisersnitt, til de som venter på en avslutning av livet. Vi har en bred pasientgruppe, sier Helga.
Usikker fremtid
Både Lovisa og Helga ble ferdig utdannet intensivsykepleiere i desember 2019. Da koronapandemien kom til Norge, forberedte hele helsenorge seg på å ta imot koronapasienter. Også de ansatte på intensivenheten i åttende etasje på Nordlandssykehuset gikk en usikker fremtid i møte.
- Alt var veldig usikkert. Vi hørte mye om smitten i Oslo-området, men jeg trodde helt ærlig ikke at vi kom til å få koronapasienter, forteller Lovisa.
For intensivsykepleierne har det å ta på seg smittevernutstyr blitt en rutine.
Det var helt til den første koronapasienten ble innlagt i midten av mars.
- Først fikk vi inn en pasient, og dagen etter kom det to til, sier hun.
- Vi omdisponerte folk og fikk raskt nye rutiner. Vi hadde prøvd smittevernutstyr fra før, men ikke i så stor skala. Nå måtte vi bruke heldekkende utstyr med hette, briller, maske og hansker. Det var fysisk tungt, spesielt i starten, forteller Helga.
Fordi pasientene som kom inn trengte kontinuerlig oppfølging, måtte intensivsykepleierne stå inne med dem flere timer ad gangen, avhengig av hvilken kompetanse de hadde.
- Vi måtte hele tiden tenkte fremover og planlegge for hvilket utstyr vi kom til å trenge.
Enda mer planlegging har blitt en stor del av arbeidshverdagen til de ansatte.
Intensivsykepleierne forteller mange ansatte slet med ekstrem hodepine, og måtte planlegge både toalettbesøk og inntak av mat og drikke.
- Mange følte ikke at de fikk inn nok luft, og vi kunne ikke bare ta en kjeks i farta, sier Helga.
- Vi lærte å jobbe sakte for å holde metabolismen nede. Svetten rant, og enkelte ganger føltes det som om uniformen kunne vris opp da vi kom ut av pasientrommene. Noen av oss fikk merker og sår i ansiktet på grunn av maskene, forteller Lovisa.
Hverdagen snudd på hodet
Den første koronapasienten kom inn i Nordlandssykehuset 19. mars 2020.
- Jeg hadde helgevakt etter at den første pasienten kom inn til oss og var veldig nervøs da jeg skulle ta på smittevernfrakken første gang. Jeg var redd for å bli smittet selv, forteller Helga.
Intensivenheten i Nordlandssykehuset Bodø har ti pasientrom. Dette er ett av dem.
Lovisa forteller det er rart å behandle våkne pasienter når man har på fullt smittevernutstyr.
- Enkelte pasienter går inn og ut av virkeligheten og vet ikke hvem vi er. Relasjonen stopper litt opp. Pasientene er i en sårbar fase, og at vi er tildekket i smittevernutstyr kan oppleves som en ekstrabelastning. Vi er derfor flinke til å presentere oss med navn vi går inn til pasienten.
På kort tid skjedde det mange endringer på enheten, med kollegaer som skulle læres opp samtidig som de daglig fikk nye retningslinjer fra myndighetene.
- Mange var engstelige og slitne. Vi visste ikke hvor mange pasienter vi kom til å få, eller hvor mange ansatte vi skulle lære opp, sier Helga.
De ansatte ved intensivenheten får mye kunnskap om medisinteknisk utstyr: Respirator, dialysemaskin, medikamentpumper, overvåkningsmonitorer og hjertestarter, for å nevne noe. - What doesn’t kill you makes you stronger. Vi har lært masse om hva kroppen vår tåler, sier Helga.
- Jeg jobbet mye ekstra. Da det sto på som verst var det lite overskudd til noe annet når arbeidshverdagen var over. Enkelte dager trakk jeg pusten godt før jeg tok på meg smitteutstyret og tenkte at dette var bare nok en dag jeg måtte komme meg gjennom, legger Lovisa til.
Også familien til intensivsykepleierne var bekymret, og mange så ikke familie og venner på lang, lang tid i frykt for å smitte og å bli smittet.
- Var dere noen gang oppriktig redd?
- Nei, sier de samtidig.
Daglig er sykepleierne på intensivenheten i kontakt med pårørende. - Pårørende er en veldig stor del av arbeidshverdagen. Her har vi akutt kritisk syke pasienter. Vi må ta vare på pårørende i sjokk, krise og sorg. De er en ressurs for pasienten, men også oss, sier Lovisa.
- Jeg har flinke kollegaer jeg stoler på og ledere som gjør sitt beste. Jeg rakk ikke spekulere i om vi hadde nok smittevernutstyr. Jeg valgte å stole på at de som skulle skaffe sånt gjorde jobben sin, så fikk jeg gjøre jobben min som intensivsykepleier. Jeg måtte fokusere på å holde meg frisk, og om jeg skulle være uheldig og bli smittet, måtte jeg tro at jeg skulle klare å håndtere det, sier Lovisa.
Pandemien har gjort at samholdet kollegaer mellom har blitt enda tettere.
- Vi har sett andre sider hos hverandre og har vært nødt til å ta vare på hverandre. Alle er i en ekstrem situasjon, og det er godt å vite at vi har et kollegialt samhold, sier Helga.
Lærer av opplevelsene
Helga og Lovisa beskriver dette året som vanskelig.
- Da den første bølgen la seg, var jeg fysisk utmattet. Jeg har brukt mye tankevirksomhet. Det er hele tiden usikkert når vi får inn nye pasienter, sier Helga.
- Vi får hele tiden påminnelse om at dette ikke er over, blant annet på grunn av alle mutasjonene. Samtidig er det litt lettere enn i mars i fjor, da vi ikke visste noe. Nå vet vi hva det krever av oss, både fysisk og psykisk, sier Lovisa.
Sykepleierne er glade for at de har fått koronavaksine. - Hvis vi ikke kan stole på vaksinen, hva da? Som ansatt i helsevesenet har vi et samfunnsansvar, sier Lovisa.
Ett år med pandemi har gjort at de har lært masse i rekordfart, og blitt gode på smittevern.
- Vi har lært masse om oss selv og hva kroppen tåler. Jeg vil si dette har vært, og er et karrierehøydepunkt, sier Helga.
- Som sykepleier ville jeg ikke vært det foruten. Jeg er glad i å ha fokus på fag, og koronapasientene våre har fått tungt avansert behandling. Det har vært et lærerikt år, sier Lovisa.
Nå skriver Helga og Lovisa en masteroppgave sammen med tittelen «Intensivsykepleierens opplevelse av Covid-19».
- Det er viktig å lære av opplevelsene. Vi kan komme til å stå i dette lenge, eller det kan skje på nytt. Om vi ikke lærer noe av dette, kommer vi til kort, sier Helga.
Intensivsykepleierne skriver nå en masteroppgave om opplevelsene av koronapandemien. De mener det er viktig å lære av det vi har opplevd.
