Vi anbefaler at du alltid bruker siste versjon av nettleseren din.
Fra pensjonist til sykepleier
For tre år siden skulle egentlig Vigdis Bye-Salvesen (66) pensjonere seg, men så søkte hun på en stilling som slagsykepleier. I dag jobber hun 100 prosent som sykepleier, men er klar for å bli pensjonist. Kanskje.
Ida Kristin Dølmo, kommunikasjonsrådgiver
Publisert 16.03.2023
Vigdis Bye-Salvesen har jobbet i en årrekke i Nordlandssykehuset. Nå er hun klar for pensjonisttilværelsen. Alle foto: Ida Kristin Dølmo
- Jeg har et fantastisk yrke og nydelige kolleger. Jeg stortrives i jobben. Det er mange travle dager, men også små pusterom innimellom, sier Vigdis Bye-Salvesen (66) mens hun går raskt gjennom gangene på Nevrologisk og revmatologisk sengepost i A6 ved Nordlandssykehuset Bodø.
Vigdis har lagt bak seg en lang karriere i helsevesenet. Hun er utdannet hjelpepleier, men tok sykepleierutdanningen i voksen alder og har jobbet som sykepleier både på sykehjem, i hjemmetjenesten og som helsesøster. Første gang hun jobbet som sykepleier i Nordlandssykehuset var i perioden 1997-2004, før hun fikk jobb i et legemiddelfirma i hovedstaden.
I 2010 kom hun tilbake til Bodø og jobben som sykepleier på Nevrologisk og revmatologisk sengepost ved Nordlandssykehuset.
- Jeg søkte på en stilling som slagsykepleier fordi det er så utrolig spennende. Dessverre fikk jeg avslag, forteller hun.
Sykepleierne Gøril Kristiansen, Vigdis Bye-Salvesen og og Kirsti Dypvik trives i hverandres selskap. Her på pauserommet.
I 2020 skulle hun gå av med pensjon, men søkte på nytt da en ny stilling ble utlyst.
- Etterpå tenkte jeg «nei, det blir kanskje litt for tøft», så jeg bestemte meg for å trekke tilbake søknaden. Da jeg skulle gjøre det, fortalte leder at jeg hadde fått jobben, ler hun.
De ble først enige om at Vigdis skulle prøve seg som slagsykepleier i 90 prosent, men allerede etter tre måneder gikk hun opp i full stilling.
- Det passet meg mye bedre, og det har jeg fortsatt med. Jeg føler det er mitt felt og der jeg blomstrer.
Framgang
Hjerneslag oppstår plutselig og skyldes en blodpropp eller blødning i hjernen. Symptomene kan variere, men de vanligste er lammelser i ene siden av ansiktet, lammelse på ene siden av kroppen, i en arm eller et ben, og språk- og taleforstyrrelser. Andre kan være kraftig hodepine, svimmelhet eller synsproblemer.
Hvert år rammes cirka 12 000 mennesker i Norge av hjerneslag, både unge og gamle. Prognosene for pasienter med hjerneslag har bedret seg dramatisk de siste årene, i takt med utvikling av nye og effektive behandlingsmetoder.
Vigdis elsker jobben som slagsykepleier. Her er hun inne på medisinrommet.
Vigdis har lang erfaring med ulike pasientgrupper, men:
- Det er slagpasientene som ligger mitt hjerte nærmest. Det som er så flott med å være slagsykepleier er pasientene og det å få oppleve deres fremgang. De kommer inn med hjerneslag, som er en alvorlig tilstand og fryktelig skremmende for både pasient og pårørende. De kan komme inn med forskjellig grad av lammelser og også andre symptomer, og etter bare noen dager med rehabilitering i den akutte fasen, ser vi ofte stor fremgang. Det er svært givende og inspirerende når vi ser at det vi gjør har stor betydning. Vi har hatt pasienter som har vært totalt lammet når de har kommet inn, men går for egen maskin på to bein ut igjen. Vi jobber tverrfaglig, noe som er alfa omega for å få til ting, forteller hun.
- I Norge er vi gode på forebygging, men noen dør og vi jobber mye med pårørende. Men det er også givende å jobbe med denne fasen av livet. Det er lov å gråte på jobb, og vi er gode på debriefing når det trengs.
66-åringen husker godt sitt første dødsfall, som sykepleierstudent.
- Jeg prøvde å unngå det veldig lenge, og jeg gikk og ventet på at vakta skulle være over, slik at jeg slapp det. Men så dør pasienten i det jeg går ut døra. Jeg fikk være med å stelle, og jeg fikk sagt farvel.
Det hun synes er vanskeligst, er når de kommer i etiske dilemmaer.
- For at en pasient med svelgevansker og gjerne talevansker skal få næring, legger vi ned en sonde som vi gir mat og medisiner gjennom. Når pasienten da drar den opp, forstår de konsekvensen av det? Er det et uttrykk for at de ikke vil leve, at deres autonomi er truet, eller er det en ubevisst handling? Etiske dilemmaer vi står i, synes jeg er vanskelig.
Ekstrahjelp
Nå, etter snart tre år på overtid, er hun klar til å bli pensjonist.
- Det har veldig lite med jobben å gjøre, men jeg opplever at overskuddet når jeg kommer hjem ikke er til stede. Det er nok alderen jeg merker.
Hun ser tilbake på en lang yrkeskarriere med stolthet
- Det har vært en fantastisk tid, jeg har ikke noe annet å si. Jeg har vært på denne enheten i flere perioder. Jeg var borte noen år, og det var en rivende utvikling i faget den perioden. Jeg var en novise da jeg kom tilbake. Nå kan vi gjøre mye mer for pasientene som rammes, både medisinsk og gjennom oppfølging, det er veldig gøy.
Hun synes det er trist at det å jobbe i helsevesenet ofte blir snakket ned.
- Vi får ofte høre at det er dårlig med bemanning og at vi har det så travelt og hektisk. Jeg føler det helt annerledes. Det er gøy å være sykepleier, det er fint å jobbe i denne enheten og vi har et fantastisk samhold med gode kollegaer. Jeg smiler når jeg kommer på jobb og jeg smiler når jeg går fra jobb. Men det er klart, har vi for lite folk og stort trykk, er det ikke alltid jeg går hjem med en god følelse. Det er ubehagelig.
Hun har noen enkle råd til sine kollegaer og til nye sykepleiere i helsevesenet:
- De nye må få lov til å være ny, bli kjent og få erfaring. Der det har gått litt for fort i svingene, har vi pratet om det i ettertid. Jeg føler vi er veldig gode på opplæring.
På spørsmål hva hun skal gjøre når hun går av med pensjon 1. juni, svarer hun:
- Vi bygger ny hytte i Steigen, der jeg kommer fra, og så skal jeg vaske rundt huset. Men jeg tror nok at jeg kommer til å jobbe litt ekstra. Eller, ikke bare tror. Jeg er helt sikker, ler hun.
