Helsenorge

Kari (65) har jobbet 22 år som kreftsykepleier

- Det er fantastisk å se hvordan folk takler dette med å få en tung beskjed. De aller fleste mobiliserer enormt med krefter for å kjempe, forteller hun.

Kreftsykepleier Kari

Kari Nordland har jobbet 22 år som kreftsykepleier i Nordlandssykehuset. - Det er viktig å se de som i mange år har vært omsorgspersoner. Det er ikke alltid vi klarer å kjenne på egne følelser, forteller kreftsykepleieren.

Kari Nordland går raskt gjennom de hvite korridorene på Enhet for blodsykdommer og kreft i fjerde etasje Nordlandssykehuset i Bodø. Den smittende latteren og smilet møter kollegaene som hilser tilbake.

- Vi har et utrolig godt arbeidsmiljø, sier hun og går inn på medisinrommet.

Savnet sykehuset

Kari kommer opprinnelig fra Vestfold, men da hun var ferdig utdannet sykepleier i 1979, flyttet hun til Bodø sammen med mannen sin.

- Da startet jeg å jobbe som sykepleier på R4 ved Nordlandssykehuset, ved det som da var generell indremedisin og hematologi.

Der jobbet Kari fra 1979 til 1990, før hun tilbragte noen år i ulike stillinger i Bodø kommune.  

- Jeg følte meg ikke helt hjemme i kommunen og lengtet tilbake til Nordlandssykehuset. Det var noe med sykehuskulturen som jeg savnet.

Da hun kom tilbake til Nordlandssykehuset i 1994, jobbet hun som avdelingsleder et par år før hun hadde lyst på nye utfordringer.

- Å jobbe som leder var en tøff affære. Da jeg jobbet i R4 tok vi hånd om mange kreftpasienter, så da det kom videreutdanning i kreftsykepleie i Bodø, var jeg ikke i tvil.

Medisinrom

Det er i møtet med pasientene at Kari føler seg trygg. - Man må være interessert i hvem pasienten er og spørre «hva er viktig for deg?». Man må ta det rolig og svare på spørsmål i forbindelse med behandling og bivirkninger. Man må være genuint interessert, sier Kari.

De første to årene som kreftsykepleier jobbet hun ved lungeavdelingen.

- Det var en fantastisk fin periode der avdelingen satte pris på at de hadde egen kreftsykepleier. Lederen var opptatt av at jeg skulle få jobbe med denne pasientgruppen og få ta del i den daglige pleien og stellet. Den gangen var det slik at vi ikke hadde så mange behandlinger å tilby lungekreftpasienter, og de pasientene som fikk cellegift, måtte være spreke, forteller hun.

Nye muligheter

I februar 2001 åpnet det som den gang het Enhet for kreft og lindrende behandling.

- I starten var vi bare en sekretær, en onkolog og meg som kreftsykepleier. Vi hadde stort fokus på lindrende behandling, men selvfølgelig også målrettet onkologisk behandling. Vi var opptatte av at vi ikke bare skulle administrere cellegift, men også være en omsorgsperson og en samtalepartner der vi skulle se hele pasienten, forteller hun.

Siden da har det også kommet mange nye behandlingsmetoder i kreftomsorgen.

- Det kommer hele tiden nye medisiner. I tillegg til cellegift og hormonbehandling, har vi nå blant annet antistoffer, immunterapi og mange andre medikamenter som påvirker kreftcellenes evne til celledeling. Pasientene er også opptatte av å prøve det som finnes.

Hvor mange pasienter Kari har møtt gjennom sine år som kreftsykepleier er vanskelig å si. Mange blir helbredet og frisk, men dessverre er det mange som ikke overlever sykdommen, og flere av de som overlever må slite med en del seneffekter.

- Man blir veldig godt kjent med pasientene, og vi kommer nær både dem og pårørende. Det er viktig å ikke ta med pasienthistoriene hjem. Jeg har blitt flinkere til det nå, men før kunne jeg ta med tankene om pasientene og pårørende inn i bilen og hjem.

Selv om hun har opplevd mange triste skjebner, er det også mange fine stunder hun minnes tilbake til.

- Mange overlever kreftsykdommen sin og det er alltid håp. Når en pasient får behandling som virker, kan man glede seg over det. Når behandlingen ikke har fått effekt, kan man ofte prøve en ny, sier hun og legger til:

- Vi er hele tiden sammen med pasienten gjennom behandlingsforløpet, og vi snakker med dem for å høre hvilke bivirkninger de opplever og hvordan de klarer å kommunisere med samboer, ektefelle og barn om situasjonen. Vi har alltid jobbet med barn som pårørende, og de siste årene har barna fått flere rettigheter – det er positivt.

sykepleiere gående i gang

Kari skryter av arbeidsmiljøet, som er en av mange grunner til at hun har vært kreftsykepleier ved Nordlandssykehuset i så mange år.

Kreftsykepleieren forteller at det i dag er mange pasienter som ikke vil gi seg i forbindelse med behandling, og stadig etterspør flere behandlingsmuligheter. Kari påpeker likevel at det er viktig å være ærlig med pasienten hvis behandlingen ikke gir ønsket effekt. 

- Å ta stilling til når «nok er nok», kan jeg mange ganger oppleve som et stort dilemma.

Godt arbeidsmiljø

Det er ikke bare yrket i seg selv som har gjort at Kari har blitt værende så lenge.

- Arbeidsmiljøet har utrolig mye å si. Jeg har hatt mange gode og dyktige kollegaer med samme filosofi. Vi er alle forskjellige i møtet med pasientene, fordi vi er forskjellige, men i bunnen handler det om å bry seg. Vi er en faglig dyktig gjeng, og vi har en veldig god leder som hører på alle og tar alle på alvor.

Kari tenker tilbake på de 22 årene som kreftsykepleier i Nordlandssykehuset.

- I begynnelsen var vi veldig få ansatte, og i bare noen få prosenter i en enhet som var samlokalisert med andre enheter. Det er mye som har skjedd på disse årene.

På spørsmål hva hun har lært om livet, svarer Kari:

- Det er viktig å leve her og nå, uansett om man er frisk eller syk. Vi er veldig forskjellige, og vi takler livet og sykdom på ulike måter. Det er fantastisk å se hvordan folk takler dette med å få en tung beskjed. De aller fleste mobiliserer enormt med krefter for å kjempe. Noen opplever det veldig vanskelig, og da er det viktig å etablere et godt team rundt pasient og pårørende som kan hjelpe dem.​