Når alarmen går

Hvor mange ganger i løpet av et år leser man ikke om utforkjøring og små uhell, hvor ambulansen har vært til stede? Sjelden hører man hvordan det gikk, eller hvordan lokalsykehuset jobbet for å håndtere situasjonen. Jeg jobber i sykehuset og har deltatt på flere hendelser hvor sykehuset setter katastrofealarm, jeg fikk så lyst til å dele med dere. 

Lokalsykehuset betyr mye for oss i kritiske situasjoner, også når det skjer ulykker. Det er svært vanskelig å vite hvor stort skadeomfanget er før hele situasjonen er kartlagt. En trafikkulykke med flere biler involvert, og kanskje flere alvorlig skadde passasjerer i hver bil, kan bety store utfordringer for kapasiteten på vårt lille lokalsykehus. Blir det for mange alvorlig skadde samtidig, kan vi også få bistand fra de større sykehusene i vår region. 

Vi har et lite sykehus, ikke så mange ansatte, men folk stiller opp og trår til. Hver enhet ved sykehuset gjør sitt ytterste for at delegerte oppgaver gjennomføres for å få maskineriet til å gå så knirkefritt som mulig. Vi har øvd, hver enhet på hver sine oppgaver.

Natt til lørdag ble det satt katastrofealarm. Akuttmottaket fikk melding om alvorlig trafikkulykke, fire involverte, ukjent skadeomfang. Akuttmottaket må kjapt vurdere situasjonen. Skal man kalle ut en ekstra lege? Trenger man noen til røntgen? Kirurger? En kritisk skadd person inn i akuttmottaket krever et team med blant annet leger og sykepleiere som jobber konsentrert om stabilisering og undersøkelser av den skadde. Hvis man da ser for seg fire alvorlig skadde, så må man påse at disse fire får hvert sitt team rundt seg, altså må man ringe inn mange flere ansatte på svært kort tid.

Det settes katastrofealarm.

Nummeret er lagret som «katastrofealarm». Man hører bare en automatisk innlest beskjed: «dette er katastrofealarm satt ved Nordlandssykehuset Vesterålen, gult nivå, du SKAL møte». Og så får man alternativer lest opp: du kan møte innen 10 min, tast 1, du kan møte innen 30 minutt tast 2, du kan møte innen en time… 

Man trykker, reiser seg og kommer seg i klærne. Deretter tikker det gjerne inn noen meldinger fra kollegaer: «det gikk katastrofealarm, er det riktig? Møter du?». 

Ansatte er beredt til å hjelpe skadde, men også kollegaer. Hele sykehuset må jobbe sammen.

Jeg jobber i psykiatrien, men sitter også i teamet LUT (lokalt utøvende team) som skal forsøke å koordinere hendelsen på best mulig måte, slik at de ulike enhetene og teamene i sykehuset jobber best mulig i takt. Jeg går innom kontoret, henter gul vest og på den måten markerer at man er på jobb, men funksjonen er annerledes enn ved en vanlig arbeidshverdag. Jeg går innom allmennpsykiatrisk enhet, sjekker ut: har de fått alarm, er det mange ansatte som har møtt, er de klare til å kunne ta imot fortvilte pårørende?

Ved større ulykker ser man at pårørende er rask på plass, og det skjønner man godt. Man vil alle ha svar på hvordan situasjonen er for den man er redd for. Men pårørende kan ikke oppholde seg i akuttmottaket, de må ivaretas et annet sted til situasjonen er avklart og stabilisert for de ulike involverte. Derfor etablerer allmennpsykiatrisk enhet «pårørendesenter». Pårørende får sitte der å vente. De får tilbud om kaffe, snakket med noen, luftet bekymringer og får informasjon fra vaktlege så snart situasjonen er avklart.

Jeg går deretter videre opp til akuttmottaket. Leder for kirurgen og leder for intensiv sitter også i LUT, koordinerende team, og er gjerne kommet på plass før meg. De er i telefonen med katastrofeledelse i Bodø. Det orienteres om hvor mange personer som er involvert, hvordan ambulansepersonell vurderer situasjonen på skadestedet, og hvor mange ansatte som møter opp.  Og det vurderes fortløpende om man trenger bistand fra Bodø.

Sakte, men sikkert, jevnt og trutt ser man biler kommer kjørende inn på parkeringen. Ansatte småløper mot inngangen og garderoben klar for å komme seg i arbeidsklær. Det summes i gangene, folk snakker om ulike oppgaver, hva som skal på plass, og hvor de kan hente frem utstyr. Har noen hørt noe om hva som har skjedd? Teknisk enhet er på plass. De er klare til å dirigere trafikk ved akuttmottak og helikopterbase, og bistår med flere tiltak for å få en ryddig og trygg arbeidsplass for alle involverte. Representant fra renholdsavdelingen møter opp, sjekker tilgjengelige og klargjorte senger, rydder og rengjør ved behov etter hvert som pasienter flyttes fra akuttmottak inn mot andre enheter. 

Akuttmottaket ordnes klar til mottak av flere skadde. Personer skal registreres inn i sykehuset. Man må sikre riktige opplysninger. Er personen kontaktbar og kan oppgi opplysninger selv, eller må man finne navn på annet vis? Første team står klar til å motta ambulansen. En pasient inn. Ansatt i ambulansen orienterer kort om observert skadeomfang: hvor personen satt i bilen, hvor personen har smerter, synlige skader, alder og andre opplysninger. Traumeteamet tar imot og båre med pasienten blir fraktet inn i traumerommet hvor videre undersøkelser utføres. 

Teamet har øvd, drillet og øvd enda mer på ulike scenarioer. ABCDE-modell følges. Vitale funksjoner sjekkes ut, ultralyd gjennomføres. Kanskje er det indre blødninger som ikke er synlig på kroppen. Det vurderes om pasienten er så stabil at han kan sendes til videre undersøkelser, eller om man må iverksette akutte tiltak som akutt-kirurgi med det samme. Pasienten føres videre til neste avdeling.

Team to står klar, bil to kommer inn. Ny pasient, nye opplysninger..

Team tre.. ​​

Team fire..

Innimellom ringes det. Pårørende ønsker informasjon, noen møter i døra. De er urolige. Sykehuset kan ikke gi informasjon før de har oversikt, men ryktene via sosiale medier spres mye raskere nå enn tidligere. Ved enkelte tilfeller har involverte i ulykker og de første som kommer til ulykkesstedet sendt informasjon om både bil, sjåfør og skadeomfang rundt til alle kontakter på Snapchat før situasjonen er klarert. Denne informasjonen kan ikke sykehuset kontrollere. De ansatte på sykehuset må avvente og forberede seg på å gi informasjon på best mulig måte, også i situasjoner hvor ulykken gir tragiske utfall. 

Traumeteamene har etter hvert oversikt, alle pasienter er klarert og videre behov for observasjon og stabilisering er på plass. Alle ansatte møtes til oppsummering. Pårørende som har møtt opp får informasjon og får sitte på venterom til den involverte kan ta imot besøk.

Så finner vi veien hjem igjen. Noen skal tilbake allerede neste vaktskift, andre søker noen timers søvn etter utkallingen.